Forandringens vind: direktivet om beskyttelse av varslere
I oktober 2019 vedtok EU det lenge etterlengtede direktivet om beskyttelse av personer som varsler om brudd på EU-retten (heretter kalt direktivet eller direktivet om beskyttelse av varslere). Direktivet er den første horisontale EU-rettsakten om beskyttelse av varslere. varslere. Direktivet tar sikte på å styrke håndhevelsen av EU-retten gjennom bruk av varslere på spesifikke områder der manglende håndhevelse og brudd på regelverket kan føre til alvorlig skade for allmennheten. For tiden diskuteres to måter å implementere direktivet på i medlemsstatene. Det ene forslaget er en "1:1-implementering". Den nasjonale lovgiveren kopierer og limer inn direktivets materielle virkeområde. Den andre måten er å utvide virkeområdet generelt til å omfatte alle lovbrudd, noe jeg sterkt oppfordrer medlemsstatene til å gjøre.
Direktivet har en bred definisjon av varslere, som spenner fra arbeidstakere og offentlig ansatte til entreprenører og praktikanter. Varslerens personlige motiver skal ikke tas i betraktning, bare den rimelige troen på at den rapporterte informasjonen var sann på rapporteringstidspunktet. Når definisjonen er oppfylt, skal varsleren respektere kanalene for varsling. Varsleren står fritt til å rapportere enten internt eller til kompetente myndigheter, uten å være forpliktet til å rapportere internt først. Direktivet oppfordrer fortsatt til intern varsling. Det bør bemerkes at offentlige eller private institusjoner bør etablere interne rapporteringsmekanismer. Direktivet inneholder derfor detaljerte regler for hvordan disse interne rapporteringsmekanismene skal fungere. Det samme gjelder for kompetente myndigheter. Rapportering direkte til offentligheten (via media eller andre plattformer) er den siste løsningen for varsleren.
Direktivet gir varsleren sivilrettslig, forvaltningsrettslig, arbeidsrettslig og strafferettslig beskyttelse. Varsleren skal beskyttes mot enhver form for gjengjeldelse på arbeidsplassen. Til tross for direktivets betydning er det flere forhold som ikke er tilstrekkelig ivaretatt. For det første berører ikke direktivet spørsmålene om anonymitet og økonomisk belønning. Disse to komponentene er viktige deler av varslervernet hvis de brukes riktig. For det andre unnlater direktivet å vurdere opprettelsen av et EU-kontor for beskyttelse av varslere, som skal ha ansvar for å koordinere implementeringen av direktivet og være et referansepunkt for alle forvirrede varslere. Endelig kreves det i direktivet at varsleren ikke har begått en selvstendig straffbar handling på det tidspunktet han eller hun får tak i informasjonen. Det er uklart hva dette begrepet innebærer og hvordan det skal anvendes, noe som setter varsleren i en svak posisjon, siden han eller hun ikke vet om det er begått et straffbart forhold eller ikke.
Gjennomføringen av direktivet går ganske langsomt. Ifølge EU Whistleblowing Monitor har ingen av medlemsstatene gjennomført direktivet fullt ut. Fristen for gjennomføring var 21. desember 2021. Dessverre er medlemsstatene trege i denne prosessen. Likevel viser direktivet at det har skjedd en kulturendring i EU når det gjelder varslere. For noen år siden var varslere en utsatt gruppe som nesten ikke hadde noen beskyttelse, men nå er de beskyttet av EU-retten. Denne kulturendringen bør komme til syne ved å innføre whistleblowing strukturer og beskytte varslere når det er behov for det.
